«Men de fleste investorer kapitulerer til slutt. De går rett og slett tom for besluttsomheten som trengs for å holde ut. Når eiendelen har doblet seg eller tredoblet seg i pris på vei opp – eller halvert på vei ned – føler mange mennesker seg så dumme og feil, og er så misunnelige på de som har tjent på kjepphesten eller omgått nedgangen, at de mister viljen til å motstå ytterligere. Mitt favorittsitat om dette emnet er fra Charles Kindleberger: "Det er ingenting som er så forstyrrende for ens velvære og dømmekraft som å se en venn bli rik" (Manias, Panics, and Crashes: A History of Financial Crises, 1989). Markedsaktørene er smertefulle over pengene som andre har tjent og de har gått glipp av, og de er redde for at trenden (og smerten) vil fortsette videre. De konkluderer med at å bli med i flokken vil stoppe smerten, så de overgir seg. Til slutt kjøper de eiendelen langt inn i oppgangen eller selger etter at den har falt mye. Med andre ord, etter å ha mislyktes i å gjøre det rette i trinn én, forsterker de feilen ved å ta den handlingen i trinn tre, når det har blitt feil ting å gjøre. Det er kapitulasjon. Det er et svært destruktivt aspekt ved investoratferd i sykluser, og et godt eksempel på psykologiinduserte feil på sitt verste.» -Howard