Et av spørsmålene vi får oftest om @Firelightfi: Hvis DeFi-dekning er en så åpenbar manglende primitiv, hvorfor var den første bølgen av «DeFi-forsikrings»-protokoller ikke relevant i stor skala? Fordi de var konstruert på feil side av balansen. De fleste tidlige design forsøkte å dekke DeFi-risiko ved å bruke de samme kostbare, høy-beta ressursene som protokollene de skulle beskytte. I praksis betydde det ofte å bruke ETH for å forsikre ETH. Når eiendelen du forsikrer og sikkerheten du stiller deler samme volatilitet, alternativkostnad og markedsregime, slutter regnestykket å fungere veldig raskt. Du får en hard ubalanse i kapitalkostnader. ETH (og lignende eiendeler) gir allerede attraktive native avkastninger via staking, LP og strukturerte DeFi-strategier. For at en rasjonell kapitalleverandør skal plassere ETH i en cover-protokoll, må de betales for: Smartkontrakten + styringsrisikoen i selve dekningssystemet, korrelerte nedganger med protokollene som er forsikret, og avkastningen de gir opp andre steder. I mange av de første designene var underwriting-avkastningen på eller under alternative ETH-strategier før man i det hele tatt priset halerisiko. Det forutsigbare utfallet: tynn, ustabil kapasitet. Etter hvert som DeFi økte, ble misforholdet verre. Blue-chip-protokoller sitter nå på milliarder i TVL, dypt koblet til andre apper og kjeder. "Meningsfull" dekning betyr her hundrevis av millioner i diversifisert, segmentert kapasitet. Detaljhandelsaksjer og underkapitaliserte DAO-er var aldri satt opp for å bære det. Det som kunne ha haltet seg videre i et økosystem verdt 1–2 milliarder dollar, er fullstendig ubrukelig i et miljø med flere kjettinger og flere hundre milliarder. Den tredje feilmodusen var demografisk. De fleste tidlige «forsikrings»-protokoller behandlet dekning som et detaljhandelsprodukt og underwriting som en detaljavkastningsfarm. Men de naturlige kjøperne og selgerne av denne risikoen er institusjoner: protokoller, statsobligasjoner, fond, markedsmakere, store utstedere av eiendeler. Detaljhandel-underwritere har verken verktøyene, dataene eller mandatet som trengs for å prise komplekse smartkontrakter og økonomisk risiko. De jakter på APY-er, stemmer inkonsekvent på krav, og får panikk under uttak – akkurat det motsatte av hva troverdig risikokapital burde gjøre. Så de første forsøkene fungerte ikke fordi DeFi ikke kan forsikres. De har bare fungert delvis fordi de brukte feil kapital, til feil pris, og rettet seg mot feil publikum. Å rette opp disse tre mismatchene er det virkelige utgangspunktet for neste generasjon DeFi-dekning.