Utelukkelsen av jøder fra kategorien urfolksidentitet er ikke bare en handling av historisk utslettelse, men en dobbel standard. Det reflekterer en nektelse av å anvende konseptuelle kategorier konsekvent når det å gjøre det ville validere en minoritetsgruppe som forstyrrer den ideologiske arkitekturen til den akademiske venstresiden. Denne selektive anerkjennelsen avslører at mye av det som går for å være progressiv forskning fungerer mindre som en kritikk av makt enn som en moralsk patronasje—en kuratert klageøkonomi designet for å smigre rollen til den hvite frelseren. Jøder, hvis urfolksidentitet oppstår gjennom årtusener med sivilisatorisk kontinuitet, rituell overføring og tilknytning til land, utelukkes nettopp fordi de ikke følger det hegemoniske, akademiske manuset. Men å være urfolk er ikke å søke bekreftelse i et NGO-drevet økosystem av vestlig kreditt, giveranerkjennelse og akademisk prestisje. Det er en måte å være et folk på—definert gjennom sivilisatorisk hukommelse, kontinuitet og overføring—enten identiteten er lesbar for det institusjonaliserte antisionistiske komplekset eller ikke.

Bevisbyrden ligger ikke på jødene for å «bevise» at antisionisme er antijødisk hat—ved å analysere dens påstander eller debattere hvor den angivelig «krysser grensen». Antisionister dreper jøder, utviser dem, renser dem, diskriminerer dem (som «sionister»), forfølger dem, vandaliserer jødiske rom, stigmatiserer dem og kaster skjellsord mot dem døgnet rundt. Bevisbyrden ligger på antisionistene for å vise at de ikke er jødehatere – og de har klart å mislykkes. Det er ingen grunn til å forhåndslegitimere en diskurs hvis legitimerende påstander avviker fra alle fakta, som om vi levde i et orwellsk nyspråklig univers hvor vi må følge partilinjen til tross for at det er en fullstendig omvending av sannheten. Det eneste som har endret seg, er at de har tatt makten og etablert hegemoni.

I økende grad er det det postkoloniale akademiet kaller kritikk i realiteten ren motstand. «Kritisk tenkning» har kommet til å bety ikke annet enn å motsette seg en antatt maktstruktur, som uunngåelig beskrives som «undertrykkende». Men motstand alene er ikke avgjørende. Man kan motsette seg fra dogme, fra harme eller fra ideologi. Veldig ofte er det som motsettes som «maktstruktur» en konspirasjonsteori. Sann kritisk tenkning er epistemologisk: den innebærer testing av påstander, undersøkelse av premisser og disiplinert anvendelse av fornuft.