Du vandrer inn i en rolig amerikansk pub. Et sted hvor fremmede er velkomne med nikk og småprat. I stedet kommer smilene et sekund for sent. Tennene er ikke hvite. Blikkene varer et sekund for lenge. Halve rommet snakker tysk. Væske. Ubrutt. Den andre halvdelen sitter i stillhet og later som om de ikke forstår. Du later som om du ikke forstår heller. Maten kommer, raskt og med presisjon. Tungt brød, rikt kjøtt, tykk saus... akkurat som den sene høsten i Bayern i tenårene. Utenfor brummer gatene med presisjon. Mercedes, Volkswagens, Audis alle pent foret skinnende under bleke lamper. En Ford pickup. Skiltene ser amerikanske ut, men navnene og rytmen på stedet, tråkkfrekvensen til stemmer, til og med husene... Ingenting av det hører hjemme. Hjernen din lurer på, men i stedet for spørsmål, ber du om sjekken og går tidlig uten et ord. De regimenterte bilene forsvinner bak deg. Hjulet under hendene dine leder deg sakte tilbake mot motorveien. Et grønt skilt ruver foran oss. Hvite bokstaver. Skarp. Engelsk. Hjernen din lurer på igjen... Men milemarkørene tikker oppover for fort ... Det føles som kilometer. Deretter vrir du hjulet til høyre et hakk til sportsmodus.