Jeg gikk inn på treningssenteret i morges og så en treningskamerat jeg ikke hadde sett på et par uker. Gikk bort for å si hei, og han brøt bare sammen i tårer. Han tilbrakte hele desember og jul på sykehuset og så sønnen gjennomgå tre hjerneoperasjoner. Du vet aldri hva noen bærer på. Det tok meg rett tilbake til da min kone hadde kreft. Jeg husker fortsatt tydelig folkene som sendte meldingene: "Hei, jeg tenker på dere. Hvordan har du det?" "Hva kan jeg ta fra tallerkenen din?" "Trenger du middag i kveld?" "Jeg kan hente barna." "Jeg kan sitte sammen med dere." Disse meldingene betydde alt fordi de fikk oss til å føle oss litt mindre alene i fem sekunder. Bare en påminnelse om at hvis noen du kjenner har vært stille en stund... Hvis ingen har dukket opp... Eller hvis noen bare krysser tankene dine som du vet går gjennom en tøff periode: NÅ UT. Et enkelt «Hvordan holder du ut?» kan være forskjellen på at noen drukner i stillhet alene... ... og noen som klarer seg gjennom enda en dag