Alt dette snakket om prediksjonsmarkeder tar meg tilbake til våren 1989. Mitt elskede Arsenal trengte å slå Liverpool med to mål for å vinne tittelen. Jeg hadde en god følelse og en heftig bonus som brant et hull i lommen. Ladbrokes og Hills ville bare ta småpenger, så jeg ble introdusert for O'Hanlon-brødrene, nordirske bookmakere som drev en ulisensiert butikk over en fiskehandler i Farringdon. Jeg slo en stor sum på Arsenal med to klare mål. De lo, skriblet det ned i en notatbok og vinket meg bort. I det 91.minutt scoret Thomas, Arsenal vant 2–0 og spillet mitt landet. Neste morgen dro jeg for å hente, men brødrene fikk plutselig hukommelsestap. «Nei, Richard, du hadde Liverpool med to.» Dessverre for dem visste jeg hvor de vasket pengene sine: gjennom en City-mellommann som hadde jobbet på skrivebordet mitt et par år tidligere. Jeg mumlet: «Hvis ryktet når mannen din i Throgmorton Street at du har stivnet meg, vil han slippe deg raskere enn du kan si forgylte brytere.» De frøs. Tross alt var omdømme valuta i begge våre handler. Minutter senere vaklet jeg nedover Clerkenwell Road med en duffelbag med kontanter som luktet sterkt av hyse.