Jeg har uttrykt min skepsis til Mike Green-artikkelen. La meg også si at jeg forstår hva han sikter til og hvorfor så mange har gjenklang med hans budskap: Statens velferdssystem med alle sine «inntektsgrense»-regler kan skape perverse insentiver for å motarbeide og faktisk tilsynelatende straffe hardtarbeidende individer til fordel for dem som bare får ytelser ved å tjene mindre og kvalifisere for sosialhjelp. Dette er åpenbart sant og svært godt dokumentert i akademisk offentlig finanslitteratur. Faktisk kalles et av de beste statistiske instrumentene for identifikasjon av årsakssammenheng «kinks and notches», hvor økonometrikeren observerer folks atferd som rasjonelle økonomiske aktører rundt ytelsesgrenser. Jeg er på ingen måte en forsvarer av status quo. Jeg mener gradvis avviklede regler for ytelser er mye bedre enn harde grenser som skaper perverse insentiver. Det er også derfor velferdsregler gradvis fases ut basert på inntektsnivå. Nå er det andre hensyn: kompleksitet i implementeringer og adopsjon. Noen ganger, hvis reglene i et bestemt program blir for kompliserte, gjør det implementeringen vanskelig, motvirker legitim deltakelse og inviterer til misbruk. Vi har også nettopp vært gjennom et massivt inflasjonssjokk som avdekket og forverret mange av systemets mangler ved å forvrenge relative priser. Prissjokk på varer er umiddelbare og avtar raskt også. Tjenesteprisene justeres saktere gjennom lønningene og lider av Baumols produktivitetssykdom. Ingenting av det jeg sa var ment å avfeie eksistensen av en «levekostnadskrise» for mange. I stedet ønsket jeg å påpeke at problemets natur ikke er at «fattigdomsgrensen» har steget kraftig, men at vi må gjøre løsninger på sosioøkonomiske institusjoner, inkludert arbeidsmarkeds- og byreformer, for å tilby tjenester som har blitt essensielle for moderne byliv rimelige. «Å slite med å få endene til å møtes» er ikke det samme som å være objektivt fattig. Det kan også skje på relativt høye inntektsnivåer. Du kan lett finne på et scenario der en familie på to voksne og to barn sliter selv med 200 000 dollar i NYC. Nå vil libertarianerne ønske å skynde seg å fortelle meg at problemet var «statlig inngripen» i enhver form. Og hvis vi bare hadde eliminert all statlig inngripen og velferdssystemet og latt det frie markedet gjøre sin magi, har jeg ingenting til dere. Fantasien min strekker seg ikke så langt. Jeg tror mye av ulikheten vi observerer stammer fra ulikhet i menneskelig kapital og leieinntektene de tjener. I en kunnskapsbasert økonomi kan de smarteste tjene mye mer enn de mindre smarte, fordi den moderne globale økonomien har muliggjort massive, økende utbytte av skala og nettverkseksternalitet, der fysisk arbeidskraft og råvareinnsats for omsettelige og immaterielle verdier i praksis er uendelig elastiske. Uansett, jeg tenkte bare å legge til det med tanke på noen av innleggene jeg så fra @CliffordAsness og @GestaltU om temaet i morges. God Thanksgiving til alle! Ring mødrene dine! 🦃😊

Øk inntektsskatten betydelig for personer som tjener over 250 000 dollar, og dobbelt så mye for de som kunne fått barn, men velger å la være, for å subsidiere barnepass kraftig. Hvem er med?

Jeg er oppriktig plaget av denne «140 000 dollar nasjonal fattigdomsgrense»-greia. Den største fordelen i @profplum99 enkle overlevelsesregning er barnepass til 32 773 dollar. Hvis du betaler så mye for barnepass, handler det egentlig ikke så mye om fattigdom som om sosioøkonomisk politikksvikt, spesielt arbeidspolitikken i tettbygde bysentre. Det denne artikkelen forklarer, er egentlig ikke et fattigdoms- eller engang inflasjonsproblem, men et skoleeksempel på «Baumol-sykdommen»: de arbeidsintensive lavproduktivitetssektorene som barnepass, utdanning og helsevesen øker kraftig i kostnader, selv om de reelle prisene på industrivarer og masseprodusert mat faller kraftig! Ja, «deltakelsesbilletten» til middelklasselivet (oppdra barn, holde seg frisk, komme seg på jobb) domineres nå av tjenester i den stillestående sektoren hvis relative kostnader har skutt i været. Men to unge voksne og to barn som klarer seg på 140 000 dollar totalt er ikke «fattigdom». Sannsynligvis vil du for 140 000 dollar ha aircondition, smarttelefoner, anstendige biler, helseforsikring gjennom jobben, og tilgang til rimelige klær, hvitevarer og møbler. Selvfølgelig er dette egentlig et budsjett for grunnleggende behov for to unge voksne og to babyer. Hva med to eldre voksne og to barn som skal begynne på college? Eller to voksne som bor i tøffe nabolag og dårlige offentlige skoler og ønsker bedre privatskoleutdanning for sine to skolebarn? På den annen side, hvis du er DINK (dobbeltinntekt uten barn), noe som faktisk blir stadig flere, er du til og med moderat komfortabel og har råd til litt ferie og regelmessig spising ute. Det er ikke «fattigdom» etter noen vanlig definisjon. Så kjerneproblemet som Mike Green beskrev i sin nå virale artikkel er egentlig ikke «fattigdom», men et tilfelle av sosioøkonomisk ubalanse, ettersom produktivitetsstagnerende tjenester utgjør en stadig større andel av det moderne livet, og vi mangler institusjonene til å betjene det. Det var dette som førte til kravet om udokumentert innvandring og billig arbeidskraft, som igjen ble det største slagordet for populismens motreaksjon. Folk ønsker billigere arbeidsintensive tjenester, men ikke billigere arbeidskraft. Så vi må være villige til å akseptere 1) mer sosialiserte, mindre effektive løsninger; 2) bruke mindre av slike tjenester; 3) betale mer for slike tjenester ved å konsumere mindre andre steder. Uansett ville det å omdefinere den nasjonale fattigdomsgrensen og gi vanlig fattigdomshjelp være akkurat feil og fåfengt måte å håndtere det på, da det fundamentalt feildiagnostiserer kjerneproblemet. Jeg mener på ingen måte å avfeie viktigheten av saken. Det var tydelig at det traff bredt av en grunn: det er et genuint problem! Men riktig diagnose er et første steg mot en ekte kur!