Foreldrene mine er begge fra Buffalo, NY-området, så jeg arvet å være fan fra dem på 90-tallet. Folk i Upstate New York er de beste menneskene. Men jeg så i skrekk at Bills tapte fire strake Super Bowls før jeg var ni. Etter å ha overlevd det traumet vendte jeg tilbake til å være fan i år 2000 som tenåring, for å heie på quarterbacken deres Doug Flutie, som til min skuffelse ble benket i en kamp kalt "music city miracle." Jeg ga opp dem igjen. I år med nag har jeg slitt med å kunne suspendere vantro i fotball eller egentlig ethvert «spill», og jeg må si etter å ha sett dem i 35 år: For å parafrasere Nietzsche, å være Bills-fan er å lide, å overleve å være Bills-fan er å finne en mening i lidelsen. Vi er veldig gode, men aldri fantastiske. Aldri heldigere enn godt. Og alltid få en dose medlidenhet med sølvmedaljen. Det er dyp mening i tårene våre. Det er alltid neste år....