Bob Weir. Gud, jeg elsker Bob Weir. Denne gjør virkelig vondt. Bobby er en mann uten beskrivelse. Han var ingen fast rytmegitarist. Spillet hans var så utrolig ukonvensjonelt og bemerkelsesverdig komplekst. Han holdt bandet samlet samtidig som han ga alle rom til å gjøre sin egen greie – alt med sin egen stil og stil. Jeg elsker musikken hans. Elsket. Ser ut som det blir regn. Værmeldingssuite. Svart strupevind. Tapt sjømann, omstendighetenes helgen. Mexicali Blues. Jack Straw. Sukkermagnolia. Cassidy. Musikken stoppet aldri. Minglewood. Mann, jeg elsker en god Minglewood. Jeg har sett Bobby flere ganger enn jeg kan telle. Ratdog, Dead and Company, Wolf Bros., National Symphony Orchestra, Phil/Bobby-duoen (med Trey på Radio City!) osv. osv. osv. osv. I løpet av det siste tiåret eller så har jeg møtt ham mange ganger. Første gang jeg møtte ham her i D.C. for omtrent tolv år siden, tok han meg i hånden og sa til meg: «La meg få dette rett. Får du betalt for å tweete om Grateful Dead og politikk?" Jeg sa det var litt mer komplisert enn som så. Det jeg er mest takknemlig for, er at etter at Jerry døde, holdt Bobby musikken i gang. Jeg kommer til å savne ham veldig. Jeg kommer til å savne å rope «Bobby!» da han kom på scenen. Jeg kommer til å savne «vel, takk» etter en sang. Bob Weir og Grateful Dead er lydsporet til livet mitt. Himmelen får en One More Saturday Night i kveld med Jerry, Phil og Brent. Farvel, Bobby. Må de fire vindene blåse deg trygt hjem.