Jeg har mottatt så mange meldinger de siste dagene. Meldinger fra artister og venner som sa at de er enige i det jeg skrev, men "ikke kan si det høyt." Og den setningen alene sier alt om hva dette rommet har blitt til. Det er en stille frykt som løper under alt nå. Frykt for å miste synlighet, for å bli ekskludert, for å si noe som kan opprøre feil person eller gruppe. Frykt for at ærlighet kan koste deg plassen din her. Er ikke det ironisk? Et rom bygget på desentralisering og ytringsfrihet føles nå styrt av frykt ... frykt forkledd som diplomati, taushet forkledd som modenhet. Folk snakker om «fellesskap» hele tiden, men hva betyr det ordet i det hele tatt hvis du ikke kan snakke fritt inne i det? Hva slags samfunn krever underkastelse i bytte mot tilhørighet? Jeg sier ikke at alle skal være enige, eller at kritikk må være høylytt eller dramatisk. Men når så mange mennesker forteller meg privat at de føler det samme, men likevel tier, er det tydelig at noe har gått veldig galt. Kanskje det er på tide å slutte å late som om alt er bra. Kanskje ytringsfrihet betyr mer enn vakre ord i festede tweets og manifester, for hvis folk må hviske hva de tenker, hvis det å si hva du mener får deg straffet, hvis taushet blir det tryggeste valget, så er ikke dette rommet desentralisert. Det er domestisert. Og det er ikke fremtiden kunsten fortjener