Akkurat nå feirer mange venezuelanere. Noen offentlig, andre i stillhet, i hjemmene sine, fordi det fortsatt er mye usikkerhet. For første gang på flere tiår føles håpet om at politisk endring er mulig sterkere enn det har vært på lenge. Jeg er også venezuelansk. Jeg føler det håpet, det som opprettholdes etter alt vi har opplevd. Det vanskeligste å si er at for mange av oss har ressursene og landene våre for lengst sluttet å føles som våre. I dag er det familien og vennene våre som bekymrer oss mest, og at de kan leve med verdighet.